Fra uredd og åpen til livredd

Trine Midtun, Klisjéhjemmet, Norske bloggere, Livredd, Norske interiørbloggere, Norske stylister, Netthets, Blogging

Det er en sen fredagskveld i Oslo. Jeg sitter i femte etasje i en liten leilighet på Majorstuen. Det er ett eneste vindu i leiligheten og det danser store snøfnugg utenfor. Jeg ser rett inn på naboens store Frognerleilighet. To stuer, stukkatur, peis og familieliv. Jeg lurer på om de er lykkelige og om de vet at vi kan se alt de holder på med. Da – som nå, tråler jeg Finn etter leiligheter.

I det lille avlukket ved vinduskarmen, sitter jeg med beina godt krøllet under meg i sofaen. Jeg er uredd og åpen. Kanskje også litt naiv. På tastaturet skrives setning etter setning om utdanning, selvfølelse, kreativitet og menneskerettigheter.  Helt uvitende om at det å skrive og blogge, en gang skulle føre meg tilbake til den virtuelle verdenen igjen og forme meg så mye som det gjorde.

Da våren nærmet seg sto det derimot en litt annen jente på hjørnet ved Vestkanttorget. Hun knotet i halvdesperasjon på telefonen for å sende en mail til Thomas Moen. Bloggen måtte bort.

Det tok syv år før jeg begynte å blogge igjen. Uten å ofre det en tanke at jeg hadde delt så mye tidligere. Likevel fikk dere aldri sett snurten av den gamle, uredde jenta. Dere fikk heller ikke inntrykk av hva jeg mente, hvem jeg var eller hva jeg interesserte meg for. Jeg var livredd.

Trine Midtun, Klisjéhjemmet, Norske bloggere, Livredd, Norske interiørbloggere, Norske stylister, Netthets, Blogging

Min generasjon har vokst opp i havet av sosiale medier og reality-tv. Vi er eksperter på stalking og vet at rykter spres fort, på godt og vondt. Ikke minst vet vi også, at du helst ikke bør lese i Dagbladets kommentarfelt på feil tidspunkt, med mindre du vil få vinen i vrangstrupen eller utsette deg for selvpåført sinne. Det finnes så mye hat der ute. Så mange irrasjonelle mennesker med et stort behov for å uttrykke sin frustrasjon over smått og stort.

Da jeg begynte å skrive igjen, var jeg livredd for å mene noe. Jeg følte på angsten over å ikke kunne nok om noe. Hadde jeg egentlig rett til å mene noe som helst? Uttaler du deg offentlig, gjennom digitale eller trykte medier, stikkes hodet frem og du er et utsatt mål for de som allerede vet bedre. Jeg var derfor musestille.

Selv som en liten matblogger, slet jeg med å sove i dagevis om noe skulle på trykk i et magasin eller i en avis. Livredd for å si noe feil eller mene for mye.

I løpet av de siste tre årene har jeg tenkt mye på hvordan jeg gikk fra å være uredd og naiv, til å bli livredd. Hvorfor valgte jeg interiør og mat, når det å dele tanker og meninger var der det startet? Hvorfor lot jeg bloggen fylles med pasteller og blomster? Hvorfor deler jeg ikke de hundre innleggene som ligger som drafts?

Hvorfor, er det mange grunner til. Jeg ville ikke oppfattes som selvgod, bedrevitende eller ferdig utlært. Det blir jeg aldri. Likevel blir ofte temaer og tanker større, skumlere og mer påtrengende av å holdes inne. Det blir som en trykk-koker med ustabilt lokk. Det var på tide å få det ut. Dele det for min egen del, uten at lesere egentlig var nødvendig. For meg er det en bonus om dere kan kjenne dere igjen i noe av det jeg skriver.

Jeg fleiper og sier at det er alderen som har gjort meg tøffere. At jeg har forsont meg med meg selv og godtatt hva jeg står for – som forøvrig alltid er er i endring. Likevel er fortsatt angsten der hver gang jeg trykker “publish”. Jeg bare trykker puta over ansiktet for å tørre. For å puste normalt. For å pushe meg til å mene noe.

Trine Midtun, Klisjéhjemmet, Norske bloggere, Livredd, Norske interiørbloggere, Norske stylister, Netthets, Blogging

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *