Intervju i KK & Bygdanytt

Alle bilder er tatt av  Astrid Waller for KK

Etter å ha postet dette innlegget, ble jeg blant intervjuet av KK og Bygdanytt (lokalavisen der jeg vokste opp) rundt det å være idrettsutøver og bli syk i en alder av fjorten. Både bladet og avisen er på trykk i dag, om noen ønsker å lese.

Jeg syns det er et viktig tema, først og fremst fordi utallige mennesker årlig står ovenfor problemstillingen. Idrettsutøvere eller ei, det finnes mange pårørende og rammede der ute.

For foreldre, venner og kjærester, blir man stående hjelpeløs på sidelinjen av en kamp som må kjempes alene. Forstå meg rett; Det er ikke i form av mangel på varme klemmer eller støttende ord, men kampen rundt det å finne seg selv på nytt – alene. For selv om du har bulimi, anoreksia eller lignende syksommer, starter det i hodet.

Å miste en stor del av identiteten sin i ungdomsårene, gjør at underlaget rister litt ekstra. Du er allerede i en utsatt fase av livet, der grunnmuren for voksenlivet dannes. En stor del av hvem du skal bli, skapes  akkurat da.

Må du ta en helomvending både i hodet og hverdagen i denne perioden, krever det ekstra krefter å starte på nytt. Å starte på nytt krever alltid stor innsats, men som ungdom er man ofte mer usikker på hvor veien går videre og om det vil løse seg til slutt.

Hovedbudskapet mitt både til KK og Bygdanyttt ble derfor hvor viktig forebygging og ærlighet er. Ikke bare blant ungdommen, men også blant de voksne seg i mellom. Vi trenger alle å kunne prate mer om psykisk helse. Vi trenger flere helsesøstre og ressurspersoner som kan trå til, når stien blir tåkete og uklar. Ikke minst, før den blir for uklar.

Jeg tror de fleste i denne alderen har godt av å høre hvordan kaotiske perioder kan takles. Og ikke minst hvordan man kan håndtere tanker og sitt eget hode. Disse tingene er ofte noe vi må lære å orientere oss i på egenhånd. Formler, geografi og historie er derimot noe vi skoleres i årevis for og lærer oss fra de voksne. Det syns jeg er tåpelig og naivt, rett og slett.

Det er like mye de voksnes ansvar å hjelpe barna med å håndtere seg selv. Desto viktigere, syns jeg. Og ja, selvfølgelig skal også foreldre ta ansvar, men barna oppholder seg minst like mye på fritidsaktiviteter og på skolen, som de gjør hjemme. Dialogen må være der, mellom flere instanser.

Ikke minst må det ikke bare være plass til de som befinner seg midt på skalaen når det kommer til prestasjoner. Jeg – og andre, har opplevd utestenging. Både i form av det å være for god og det å ikke nå helt opp. Barna flokker seg sammen – ofte med én person i bresjen som drar med seg resten av barneflokken. De voksne kan ikke ta det alvorlig nok, men det finnes altfor mange foreldre som trekker på skuldrene og fnyser det bort. De lukker øynene om det gjelder deres egne barn og de tenker at mobbingen er bagatellmessig og kan løses av barna alene.

Derfor heier jeg på Tale Krohn Engvik som tar permisjon fra jobben sin som helsesøster, for å jobbe med Snapchat og den virtuelle helsetjenesten “Helsesista”. Der hun når ut til mange tusen ungdommer, i et behov som er stort. Jeg heier på Christina, som deler hvordan hun taklet å miste “hele” livet sitt midt i 20-årene og bloggeren Anniken Jørgensen, for å vise at hverdagen ikke bare er rosa.

Derfor deler jeg også historien min, selv om det i mange år var noe jeg skammet meg over og ble flau av å prate om. Flaut fordi jeg trodde jeg var sterk nok til å takle alt alene.