Å komme på landslaget som 11-åring, unner jeg ingen

Spiseforstyrrelser, Svømming, Støtteapparat, Trine Midtun Klisjéhjemmet, Anoreksi, Landslaget, Norske bloggere, Psykisk helse

Jeg husker fortsatt sommeren år 2000, da kusinene mine og jeg bestemte oss for å begynne med svømming.

Den samme sommeren, hadde jeg funnet ut at hele familien min hadde vært svømmere. Mamma hadde vært Norsk mester, tanten Nordisk mester og OL-deltaker og søsknene mine var badenymfer de også. Likevel hadde ingen  sagt noe  til meg. Jeg ble forbanna og bestemte meg der og da for å bli Verdensmester. Koste hva det koste ville. I etterkant tror jeg mine foreldre håpte på å slippe hundrevis av timer i svømmehallen… Jeg skjønner dem godt. 😉

Halvannet år senere tok jeg A-krav til Junior EM. Jeg var rangert som nummer to i verden i min årsklasse i brystsvømming og ble tatt ut på landslaget. Treningsmengden ble ufattelig mye større. Jeg elsket treningene og det å pushe meg selv til det ytterste. Jeg ble kalt en maskin, som aldri ble skremt av helvetes-serier eller morgentreninger før resten av verden hadde stått opp.

Kroppen min oppførte seg som en maskin, men innerst inne var psyken min helt grusom. På det tidspunktet hadde jeg allerede tynt kroppen gjennom ett års kyssesyke og jeg hørte ikke på at kroppen var sliten og etterhvert følte at presset ble altfor stort.

Følelsen av å være god nok var aldri tilstede og jeg  fikk høre på skolen at karakterene kunne bedres ytterligere, om jeg bare presterte enda litt bedre.

Landslagssamling etter landslagssamling, dro jeg derfor med meg skolebøkene i bagen. Jeg trakk meg unna i sosiale settinger, fordi jeg ville prestere overalt. Jeg måtte bli bedre.. Til slutt var maten det eneste jeg kunne kontrollere – og jeg sluttet å spise.

Spiseforstyrrelser, Svømming, Støtteapparat, Trine Midtun Klisjéhjemmet, Anoreksi, Landslaget, Norske bloggere, Psykisk helse

Det endelige sammenbruddet kom på NM. Da innrømte jeg for alle at jeg ikke spiste mat lenger og at kroppen hadde fått nok. Vi sto alle og gråt på hotellrommet, før jeg dro for å svømme det siste løpet av mesterskapet. Etterpå kom skammen. Jeg hadde skuffet treneren min og funnet på noe så dumt som å slutte å spise. Jeg visste jo tross alt bedre…

Etter at jeg innrømte alt, falt kroppen sammen. Brystet og hjertet mitt gjorde vondt, jeg slet med å puste og mesterskapet ble det siste på lang tid. Skjelettet mitt hadde begynt å smuldre opp – og i følge undersøkelsene var jeg uker unna at hjertet mitt hadde stoppet. Den ene foten kunne ikke bevege seg, fordi nervene hadde sluttet å sende signaler. Huden min tålte ikke varmt vann i dusjen, fordi den begynte å boble. Håret mitt ramlet av og jeg ble fortalt at jeg trolig aldri kunne få barn da jeg ble voksen. Det tok hele to år før jeg fysisk var tilbake i vannet, men  jeg ble aldri den samme igjen.

Men jeg var heldig. På grunn av landslagsplassen tok jeg kontakt med Olympiatoppen og fikk hjelp derfra. Mamma og jeg  dro til Oslo opptil flere ganger i måneden, og det kostet et par hundre tusen for å  meg frisk. For sykdommen er ikke bare noe man går gjennom alene, den sluker alle omsorgspersoner rundt, som står hjelpeløse på sidelinjen. Likevel vet jeg at hundrevis av andre i samme situasjon, hadde trengt den samme hjelpen som jeg fikk. Kapasiteten er bare ikke stor nok.

Spiseforstyrrelser, Svømming, Støtteapparat, Trine Midtun Klisjéhjemmet, Anoreksi, Landslaget, Norske bloggere, Psykisk helse

Er det én ting jeg skulle ønske at samfunnet fokuserte mer på, er det selvfølelse, selvutvikling og det å lytte til sine egne følelser.

Hvorfor er ikke det en like stor del av undervisningen som matte og geografibøker? Hvorfor må vi bli voksne før vi lærer at det er viktig å finne seg selv og tro på egne kvaliteter?

Hvorfor skal vi bli voksne, før vi lærer at vi er gode nok? Hvorfor skal vi på død og liv gjennomføre A4-planen, om det rett og slett hadde vært behov for mer forebygging av utbrenthet og smeller i veggen?

Etter mange år uten å takle å prestere, sitter jeg heldigvis igjen med en knallsterk psyke. Den fikk jeg etter mange år på «finne meg selv benken». Og jo, jeg unner virkelig andre 11-åringer å være på landslaget og gjøre det stort i det de driver med. Jeg vil bare ikke at barn skal dø underveis.

Jeg håper  på død og liv, at støtteapparatet er mer våkent nå enn tidligere. At barn også får være barn – og at jenter og gutter med høye krav til seg selv, også får beskjed om å senke skuldrene og høre at de er gode nok.


Følg meg gjerne på Instagram og Facebook