The contrasts

Interiør. Skikkelig overfladisk. Reklamebransjen. Skikkelig overfladisk. Blogg-bransjen. Skikkelig overfladisk. Men helt fantastisk og jeg elsker det. Hvordan i helvete endte jeg opp her? 

Som mange andre av min generasjon, har jeg lidd lenge under den troen om at jeg må skaffe meg en skikkelig utdannelse. Jeg brukte fire år på å stresse over at jeg ikke hadde fullført videregående. Fem år på å komme meg etter utbrenthet, ettersom jeg aldri tok meg tid til å kjenne skikkelig etter. Da jeg endelig fant roen igjen, så jeg heldigvis at 20-årene er de nye 30. Det er jo ingenting som er fullstendig på plass. Det er inspirerende og skummelt på en gang.

I dag er jeg en person som “samler” på positive mennesker og blir glad av både motgang og medgang. For hver dump, blir man klokere og for hver seier danser jeg litt for meg selv på stuegulvet, uten å bli det minste flau. Jeg omgir meg med mennesker som gir meg energi – bare med å være den de er. Jeg heier og de heier tilbake. Det er fint lite annet jeg trenger, har jeg skjønt.

Og så tilbake til interiørbransjen da. Og reklamebransjen som jeg jobber i nå. Den som er overfladisk, men samtidig så hektisk og morsom at jeg våkner takknemlig over valgene mine – hver dag. Jobben virker kanskje overfladisk for noen, men for meg, var det nødvendig å ende opp der. Det var på en måte meningen at hverdagen skulle gå på trynet, slik at jeg var nødt til å finne en alternativ vei. Veien som var ment for meg, tror jeg. Det var også meningen at jeg skulle bruke så mange år på å finne ut av ting. Prøve, feile, irritere meg og miste håpet. Snu meg rundt, prøve, jobbe, tenke og reise meg igjen.

Med fare for å høres ut som en høytflyvende og nyfrelst glad-laks; jeg ville ikke vært noe i livet foruten. Selvfølgelig er det dager der jeg banner i stillhet over at jeg helst vil trekke dyna over hodet og se på Netflix. Jeg vil sette dagen på pause og bare være mamma. Jeg vil sippe og være en destruktiv, lite effektiv og slapp bergenser. Det er helt normalt og det godtar jeg heldigvis nå. Men selv på de kjipeste dagene er jeg takknemlig for alle valg som har blitt tatt og  Jeg håper flere klarer å følge magefølelsen og den bitte-litte drømmen i magen.

Jeg har mange rundt meg, men få som slipper inn. De få som slipper inn, slipper aldri helt ut igjen. De er der med refleksjonene de ga meg, perspektivene som fikk meg til å tenke og det som fikk meg til å handle annerledes. De som aldri kom inn, har også lært meg noe – på avstand. Det å velge riktig for seg selv, både i forhold til hvem man omgås og hva man velger å bruke tiden sin på, er alfa-omega. I hvert fall for meg. Og noe av det viktigste jeg har lært meg, er å ikke stresse over menneskene eller periodene i livet som kun var til låns for en kort periode.

Selv om jeg har lært meg å velge sånn cirka riktig, velger jeg fortsatt feil. Velger jeg feil, danser jeg det av meg på morgen-rave dagen etter eller spiller musikk litt ekstra høyt for meg selv. Heldigvis har jeg lagt merke til at livet går seg til – på et eller annet vis, uansett.

Jeg ble aldri jenta med utdannelse. Jeg ble heller aldri – foreløpig, hun som fant den ene kjærligheten og fikk det til å funke. Jeg ble heller ikke hun som bodde i nærheten av de nærmeste venninne sine. Jeg ble heller aldri hun som tok hundre ulike frivillige verv, selv om hun hadde lyst. Det hadde jeg rett og slett ikke kapasitet til. Mye skulle jeg ønske hadde fungert, men jeg ville aldri vært foruten savnet, kampene, sorgene og soloppgangen etterpå.


Følg meg gjerne på Instagram og Facebook