Jeg vil bo, der ingen andre bor…

Interior, Industrial, Industrielt, urban, interiør, Klisjéhjemmet, Oslo, Finn.no, Trine Midtun

Helt siden jeg var liten, har jeg drømt om å bo i rustikke bygninger med masse planter, slitte vegger og kontraster. I hver eneste leilighet jeg har bodd i, har jeg søkt etter murstein på nettet, planker fra gamle hus eller revet opp den nye parketten – til slektningers store skrekk. Nybygg skremmer meg og jeg vil helst ha endeløse høydemeter under taket.

Jeg har aldri vært i London, men jeg vet at mange av stedene der hadde brent seg fast i netthinnen. Som noen av gatene i Paris, graffiti-veggene på Blå eller den stygg-fine lysekronen på Ingensteds. Jeg vil helst ha med meg alt hjem, bo rundt det og leve mest mulig i nærheten av kontrastene som finnes i bakgater og smau. Jern, metall, murstein og u-perfekthet.

Det er på ingen måte designer-leiligheter som tiltaler meg. De mest sjarmerende leilighetene jeg har vært i, har slitte gulv, gammelt kjøkken og masse sjel. Vi har drukket rødvin på gulvet, gamle skilt har hengt på veggene, det har vært gamle lysbrytere og trekk i vinduskarmen. Fine møbler og materialer er flott å se på – og noen ganger blir disse med meg hjem også. Likevel må det være en balanse der, som ikke består av helsparklede og kritthvite vegger.

Interior, Industrial, Industrielt, urban, interiør, Klisjéhjemmet, Oslo, Finn.no, Trine Midtun

Hver eneste uke, tråler jeg Finn etter disse husene, fabrikk-leilighetene og de falleferdige bygningene. Jeg skulle ønske at noen av disse stedene  i Oslo ble værende for sånne som meg. Påfuglen på Løkka, avdeling Frysja og Pengeskapsfabrikken. Alt rives og bygges opp på nytt. Det selges som industrielle leiligheter, men er på langt nær autentiske.

Da Christina kjøpte huset sitt på Nesodden; Et falleferdig reisverk, jublet jeg på hennes vegne. Hadde jeg hatt muligheten akkurat da, hadde jeg nok flyttet etter. Kanskje blir det min tur en gang, til å bo i et rustikt industri-lokale med endeløse høydemeter under taker. Hvem vet?